Skulle de møtes, disse fire, var hun alltid først ute. Når de andre kom inn, i tur og orden, hadde hun allerede plassert seg i hjørnet. Da følt hun seg beskyttet på sidene. Kaffekoppen sto foran henne og en asjett med smuler sto ved siden av.
De hilste, snakket og smilte før en av de tre andre spurte rundt: «Hva vil du ha? Jeg tar regningen.» Det var kaffe, te, et lite glass vin, smørbrød og kaker Hun svarte bare «Takk, jeg har.» Ved spørsmål om påfyll eller noe annet spiselig eller drikkelig, svarte hun: «Takk, jeg har.» Det ble oppbrudd og de tre andre gikk i tur og orden, som da de kom. Hun satt en stund til. Til hun var sikker på at alle var godt av sted. Så gikk hun.
En gang i måneden traff de fire hverandre. Samme rituale, hver gang. Hun kom først. Satt med ryggen i hjørnet og en kaffekopp og en asjett med smuler på, foran seg. Og sa sitt: «Takk, jeg har.» Og forlot stedet sist. Men hun ble stadig stillere, mer innadvendt og mindre delaktig i lystighetene.
Så kom det en kveld hvor de ikke gikk langt. Etter at de hadde brutt opp. De ventet på henne litt lengre borti gaten. Hun gikk i sine egne tanker og merket dem ikke før de var så nære at hun ikke kunne snu og late som om hun ikke hadde sett dem. Hun så på dem med panikk i øynene da de ville følge henne hjem. Nei, hun behøvde ikke følge, nei, de kunne ikke dra opp til henne for å snakke, det var umulig. Nei, hun hadde ikke noe behov for å snakke med dem, de hadde jo nettopp vært sammen og snakket. Kunne de ikke forstå at hun ville være alene, nå? Tårene fylt øynene, men hun gråt ikke.
Så sprang hun. Men ikke i den retningen de hadde trodd. Hun kastet seg på trikken som sto på holdeplassen, kanskje uten å tenke på hvor den skulle hen. De møttes ikke mer. De ringte til arbeidsplassen hennes, men hun hadde ikke arbeid der lenger, hun hadde blitt overtallig for en tid tilbake. De forsøkte telefonnummeret hennes, men der var det stengt. Et gammelt mobilnummer ble prøvd. Men til ingen nytte. Folkeregisteret hadde ingen ny adresse på henne. Hun var ikke å finne. Mann og barn hadde hun ikke. Så hvor ble hun av? Det fant de aldri ut.
